” Det er en mening med alt”
Har dere hørt noen si dette?
Vet ikke om det er eldre eller troende som bruker å si "Det er en mening med alt". Men jeg har bitt meg merke i akkurat dette og er dypt uenig.
Hvordan kan det finnes en mening i at 4 unge mennesker så brutalt ble revet bort?
Ordene som surrer i mitt hode er at dette er tragisk, grusomt og ikke minst totalt meningsløst.
4 unge mennesker i et lite øysamfunn der det for kort tid siden skjedde en annen meningsløs tragedie der flere fra dette samfunnet mistet livet.
Å miste noen av sine er tragisk for alle som blir rammet.
Det føles ekstra sterkt når dette skjer på et sted der alle kjenner enten en eller flere av offerene eller familien deres.
Det er forferdelig og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan familien til disse må ha det. Spesielt ikke i denne juletid da familien er i sentrum. Her sitter det nå familier som mangler en av sine egne. Ingen har et barn å miste. Det strider mot alt å overleve sine egne barn.
Det finnes ingen mening i det.
Nei, det finnes ingen mening i dette……
av 11 lesereI denne kvalmende juletid…..
Ja jeg blir kvalm, rett og slett.
Et forbanna jag og mas og pengesløsing av en annen verden.
Joda jeg kan hoppe av karusellen….men er det rett overfor barna mine?
Har ikke turt enda selv om hele dette gjør meg uvel.
I desember skal vi avslutte alt som avsluttes kan. Avslutning på fotball, handball, korps, Fritids og skoleavslutning. Ikke bare en skoleavslutning. Neida, det skal være flere.
Bare en hyggelig sammenkomst med litt kaker og kaffe, brus til barna og litt godteri.
Sååå koselig atte.
Så må barna ha fine klær til avslutningene for de har vokst ut av det de hadde. Dessuten kan de bruke dem julen også.
Trenger ikke koste all verden.Ny bukse, skjorte, genser, slips, belte og sko. Det blir da ikke så mye vel?
Ikke for meg. Jeg har inntekt og klarer meg bra.
Men har man enda ikke forstått at det ikke er alle som har så mye penger?
Hva koster det en mor/far som er enslig, uføretrygdet å ha 4-5 avslutninger? Det gjør et enormt innhogg i økonomien.
Så må man kjøpe julegaver, julemat, noe å kose seg med, julepynt for den fra i fjor ble knust under flytting etc etc etc.
Nei det trenger ikke koste all verden, gjør det vel?
Det er bare det at det koster litt, hver avslutning, julegaver, mat etc.
Så må barna ha julekalendere for det er så hyggelig. Ikke sant?
"Emil har 3 julekalendere han" " Guri har 2 men de var dyre altså."
Sånn maser barna.
Helt til jeg sa at i år fikk ikke de julekalender for jeg ga pengene til Frelsesarmeen.
Først ble de fra seg men etter jeg forklarte om denne kvalmende pengeutsugingen og barn som sulter ihel, så var de bare glad de ikke hadde julekalender.
Jeg orker ikke dette lenger.
Jeg vil av!
På lørdag hørte jeg lederen på Fattighuset i Oslo fortelle om hva de opplevde. En mangedobling av mennesker som kommer dit fordi de ikke har penger nok til mat og julegaver til sine barn.
Og så pøser vi ut en masse til alt slags avslutninger og kos meg her og der.
Jeg blir kvalm!
Dette julekosehysteriet som alle idrettslag, skoler, SFO og alt styrer med er en mare for de med lite penger.
Skal de holde ungene sine utenfor? Hva vil det bety for ungene?
Som jeg sa så har jeg råd til dette fordi jeg ikke er fattig, men jeg ser ikke vitsen i det. Jeg synes det er noe heseblesende, stressende mas hele desember.
Men i dag hendte noe som fikk mammahjertet til å svulme av stolthet.
Vi var på vei til kjøpesentret. Utenfor sto en med en bøsse til en eller annen organisasjon. Minstemann strenet mot denne personen og ga henne alle pengene han hadde spart opp.
"De har mye mer bruk for det de enn jeg" sa han.
"Vi har nok som det er " sa han…og det er sant.
Det er mange av oss som har nok.
Og…Mange av oss som ikke har nok.
Tenk for en følelse det må være å ikke kunne være med på denne karusellen som er skapt for at barna våre skal kose seg i hel i forjulstiden?
Når skal denne karusellen stoppe?
av 6 lesereÅ være annerledes….
Hva tenker du når du hører et barn er annerledes?
Mange tenker kanskje et barn med store adferdsvansker, eller kanskje et barn med en utviklingshemming.
Men å være annerledes kan være så mangt.
I dag da vi har mye mer viten om ulike diagnoser og atypisk adferd, skulle man tro det var større takhøyde for å takle mennesker som er annerledes.
Men det er stikk motsatt. Vi mennesker er bare mer rigide i forhold til annerledeshet.
Vi liker å tro vi er mer tolerante men alt peker på det motsatte.
Det starter allerede i barnehagen eller på helsestasjonen. Vi er opptatte av den sosiale utvikling og utvikling forøvrig. Det er selvsagt viktig men alle bure nå vite at barn utvikler seg i ulikt tempo.
Men i dag skal man følge en kurve og gjør man ikke det slås det neste alarm.
Da ene av mine gutter gikk i barnehagen presset pedagogisk leder gjennom at han måtte til logoped fordi han ikke kunne R `en. Han var 4.
Jeg lot henne få viljen sin vel vitende om at logoped ville fnyse av en slik henvendelse.
Og det gjorde han, for da sønnen min og jeg møtte opp 4 mnd senere så kunne han R`en.
På skolen skal alle følge samme oppsatte mal, avviker et barn fra det blir lærerne bekymret.
Poenget er at med å skal ha så stramme rammer for hva som er innenfor normalen og utenfor så skaper man "tapere" og "avvikere". Det er stigmatiserende uansett hvor godt de prøver å kamuflere det.
Hele samfunnet er bygd på denne streken der man er innenfor eller utenfor.
Før kunne man komme langt uten formell utdanning, nå må alle ha utdanning. Da faller mange av underveis og de blir gjerne tapere bare fordi de ikke har de teoretiske forutsetningene. Alt skal ha en grundig teori.
På det sosiale plan har vi også en tynn strek der noe er innenfor normalen mens noe annet ikke. Barn skal observeres og så er det opp til de som observerer og tolke.
Tenk dere et barn på 7 som har problemer med å leke i en stor gruppe? Da har dette barnet et problem. Så blir denne utredet og man setter i verk tiltak for å bedre dette barnets sosiale samspillsferdigheter.
Men tenk om dette barnet ikke klarer det, at det ikke har det som trengs for å klare å leke i store grupper?
Da har det barnet et stort problem for det er barnet som må tilpasses det voksne mener er viktig og normalt.
Faller det utenfor dette får det straks følelse av å ikke være som andre. Og det gjør noe med alle. Det er ofte begynnelsen på en oppvekst der man føler seg annerledes. Og å føle seg annerledes gjør noe med en.
Jeg har et barn som er annerledes. Han er skoleflink og utrolig opptatt av historie, politikk og samfunnsspørsmål. Men han er også opptatt av alt som alle andre gutter på hans alder er opptatt av. Bortsett fra at han ikke har sansen for barns lek i store grupper. Det å dytte hverandre, knuffe, kalle hverandre og sånt synes han er totalt uakseptabelt.
Han blir sint av når noe slår han i hodet eller kaller han homse. Han forstår ikke at dette er ment som spøk.
Men han forstår humor, han elsker humor og ironi i særdeleshet.
Bare ikke andre barns tåpeligheter.
Da er han annerledes og det merker han. Han får ikke innpass fordi han ikke forstår de sosiale kodene mellom barn. Han blir ensom og han forstår ikke hvorfor.
Hva sier man til et barn som ikke forstår det sosiale samspillet med andre barn? At det er noe galt med dette barnet? For det er det vi tenker i dag. Vi skal være helt like på dette området, noe annet er ikke akseptabelt.
Tenk hadde samfunnet vært mer raus på dette området og latt de som var litt keitete på det sosiale få føle seg likeverdig og ikke som noen avvikere.
Det er ikke den som er annerledes som er problemet men det er hvordan omgivelsene takler ulikheter som skaper problemer. Som igjen går utover den som ikke følger den stiplete linjen som vi har streket opp.
I dagens samfunn skal det ikke mye til før man er blitt stemplet og satt inn i en kategori.
Jo mer vi vet til mindre blir rammen for det normale og unormale
Hva skal vi med all denne viten når vi ikke klarer å bruke den til noe fornuftig?
av 12 lesereHasj MÅ legaliseres!
For alkohol er svært skadelig…….
av 12 lesereSnart på tide å innse at lærerne ikke kan ta vare på barna våre?
KRF gir Stoltenberg skylden for mobbeboom i skolene. Han har ikke hengt i selen slik som Bondevik gjorde.
I den tiden ble det pålagt alle skoler å ha utarbeidet tiltak mot mobbing. Det ble bevilget masse penger til å motarbeide mobbingen på skoler.
Nå når ikke vi har en statsminister som henger over dem så øker mobbingen.
Og Stoltenberg får skylden.
Stoltenberg?
Hva med lærerne og rektorene?
Sitter de apatiske og venter på noen skal håndlede dem?
Er ikke de i stand til å kunne følge opp disse planene?
Det er merkelig at lærerne som hver eneste år skriker om mer i lønn og som faktisk får det, ikke skal være i stand til å skjøtte den jobben de er betalt for.
De har ansvar for våre barn.
Men det klarer de ikke. Våre barn blir mobbet uten de ser seg syn med å klare gjøre noe med det.
Selvsagt er det noe alvorlig galt med den norske skole.
Noen (lærere) vil selvsagt si de har for få lærere . Ja kanskje, men det er for få helsepersonell også men de får forsvarlig medisinsk pleie. De gangene noe blir avdekket innen pleie og omsorg er det store avisoppslag med krisemaksimering.
Så viktige er ikke våre barn.
De opplever mobbing og forringet livskvalitet hver eneste dag uten at noen griper inn.
Jo, regjeringen griper inn og bevilger mer penger for at lærerne skal kunne gjøre noe med mobbing. Nå blir det bevilger 14 millioner til dette.
Skulle ikke lærerne selv kunne klare å gjøre noe uten det blir avsett mer penger?
Skolene har nulltoleranse mot mobbing. De har planer de skal følge når dette skjer.
Vet lærerne hva nulltoleranse er?
Har de fulgt planene? Hvis ikke, hvorfor?
Hva lærer en lærerstudent? Lærer den noe om utviklingspsykologi? Om forebygging av mobbing, om skader og senskader som følge av mobbing?
Jeg er overbevist om at det ikke ville vært så mye mobbing om det var en mer tverrfaglighet i skolene. Jeg tror ikke alle yrkesgrupper ville vært så likegyldig til mobbing som lærerne er.
Det finnes helt sikkert en og annen lærer som tar dette med mobbing alvorlig, men ikke mange siden det er stadig flere som utsettes for mobbing i skolen.
Er det kanskje på tide å se at lærerne ikke har den rette kompetansen til å ta vare på våre barn?
Vi sender jo våre barn på et sted der de risikerer å bli banket og trakassert hver eneste dag uten det blir gjort noe med det. Skal barna og foreldrene finne seg i dette?
NB!
Kanskje noe krass og fordømmende mot alle lærere. Jeg vet mange lærere gjør noe med dette. Men problemet med mobbing er kraftig økende, det er ikke snakk om en og annen elev men svært mange som får dagen sin, livskvaliteten og livet sitt ødelagt i norske skoler.
Kanskje man da må innse at noe drastisk må gjøres og det er lærere og rektore som må gjøre hovedjobben?
av 26 lesereHar du en diagnose?
Det er mange av oss med en diagnose av et eller annet slag.
Diagnosen vår forteller oss noe, forklarer. Å sette diagnose er å forsøke finne årsaken til noe.
Her på VGB er det flere som har fortalt oss om sine diagnoser. Noen kjente og andre litt mer ukjente. Felles er vel at diagnosen er en rettesnor og en forklaring og hjelp til vedkommende og dennes omgivelser.
Hva tenker du når noen sier de har en diagnose?
Mange tenker avvik fra normalen. Men hva er så normalen?
Det finnes helt sikkert en definisjon på den men jeg er sikker på at den er kjedelig og snever.
Hva som er normalt et sted kan være det motsatte et annet sted. Og det bør vel heller ikke være noe poeng å være så normal.
Poenget synes jeg er å vise toleranse og aksept for at ikke alt er innenfor A4 rammen.
Vi (samfunnet) skal trykke alt inn i båser og er snare til å stigmatisere. Blir et barn mobbet, er det lett å se på dette barnet som unormalt. Det er noe med det. Ikke alle gjør det men mange. Da stigmatiserer vi og viser hvor lite inkluderende dette samfunnet er.
Her på VGB er det folk av ulike slag, mange med ulike diagnoser. Det er helt sikkert mange med asperger diagnose. Fordi siste tall viser at 2 per 1000 personer har asperger.
Kjenner du en med asperger så kjenner du bare denne for personer med asperger er like forskjellige som alle andre. De har bare noen fellestrekk som er avgjørende for å få den diagnosen de har.
Jeg trenger ikke liste opp hva som er kriteriene for asperger og hvilke områder de har utfordringer på. Det kan du lese deg til og jeg skal love deg det er spennende.
Det er mange kjente personer med asperger, både her til lands og ellers. Mange kunstnere f.eks.
Det farlige er å sykeliggjøre personer med denne diagnosen.
Går man tilbake på normaliseringstankegangen så er den kanskje vel snever og derfor faller så mange utenfor. Man skal ikke ha særlig med avvik før man er stemplet og kanskje sett på som annerledes.
Å være annerledes bør ikke være noe negativt. Det er hvordan omgivelsene møter dette som er avgjørende for om det er negativt eller ei.
Vi trenger ikke at alle skal være helt like, det ville vært kjedelig.
Å sette merkelapper på folk som er litt annerledes sier mer om oss som gjør det. Men man bør ta hensyn til at noen har andre utfordringer enn oss selv og derfor reagerer ulikt i enkelte situasjoner.
Inkludering, toleranse og respekt er grunnleggende og burde vært en selvfølge.
Men akk så vanskelig i et samfunn der vi skal være så normal og lik hverandre som mulig…..
Vil du lære litt om asperger og autismespekteret finnes det masse god litteratur på nettet samt gode bøker du kan lese.
av 6 lesereVGB`s Tante Grusom står frem og bekjenner sine synder……
11 oktober 2007 stjal jeg et håndkle fra hotellet jeg oppholdt meg på. Jeg er ikke stolt av det men i oppgjørets time vil dette komme for en dag.
Utover dette er jeg et syndig menneske. Jeg synder hver dag. Jeg begår feil både bevisst og ubevisst. Når det gjelder det ubeviste kan dette komme av at jeg blir for ivrig, tenker ikke over konsekvensene.
Noen ganger innser jeg feilen selv, andre ganger i samtale med andre. Da har jeg muligheten til å rette opp feilen. Be om tilgivelse om jeg har vært slem med noen og lignende .
Jeg begår feil her på VGB også. Ikke så veldig stolt av å feile skal jeg si dere, spesielt ikke når jeg ser at det er så mange feilfrie rundt meg.
Hva kan man gjøre når man ser noen er i ferd med, eller har begått en feil?
Det lureste, tenker jeg, er å gjøre vedkommende oppmerksom på det. Slik unngår man store fadeser. Og den som begår feilen retter dette opp og lærer av det.
Det er sjelden dette skjer.
Man kan bli klar over feilen ved at noen lager en blogg om det. Og så lager noen til en blogg om det. Så diskuterer man hvorfor denne begikk en så stor brøler og lager masse teorier og konkluderer med at denne som begikk feilen er ond og beregnende.
Det triste da er at det blir mange syndere. Ikke bare denne som begikk en feil men de som lager antagelser og dømmer utfra teoriene man lager. Det er synd. Å spekulere i andres hensikter og lage seg teorier er farlige greier. Man blir på en måte opphengt i dette og plutselig sitter man og tror man har den fulle sannhet om et annet menneske.
Hvis man leter etter noe ondt i et annet menneske så finner man det. Samme om man leter etter det gode.
Kvinner er kvinner verst, de leter mest etter det onde. Dette får dem kanskje til å føle seg bedre.
(gjelder bare en type kvinner).
Vi er alle ulike, ingen er bedre eller verre enn noen andre. Jeg har nevnt mine feil, jeg er impulsiv. Jeg brenner ikke inne med noe. Dette kan føre til at jeg begår en feilvurdering og det fører også til at jeg får ut det jeg måtte føle så slipper jeg å gå å gnage på dette i det uendelige. Jeg trenger ikke finne andre til å bære mine synder. Ryggen min tåler at jeg bærer dem selv.
Det er fullt mulig å finne en bedre måte å kaste av seg tanker på uten at noen skal føle seg støtt av det. Her har jeg et forbedringspotensiale.
Jeg har innsikt nok til å se jeg har begått en feil. Jeg er ikke stolt av å gjøre feil, men har innsikt nok til å innrømme at jeg feiler.
Det er ikke alle forunt å innrømme det , ikke alle tror de har feil. De er for opptatt med å dømme andre.
Ønsker alle en fin adventstid ;)
av 7 lesere
