Livet etter diagnosen..
Til jul fikk mamma boken “Skynd deg og elske” av Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen. Denne har jeg gledet meg lenge til å lese. Den omhandler et tema jeg er interessert i og Jan Henry T. Olsen er en av de politikerne jeg har virkelig hatt respekt for.
Den omhandler Alzheimer. Normalt sett så tenker vi nok ikke at dette kan ramme unge mennesker som Jan Henry T.O. men det gjør dessverre det.
I dag er vi så heldige å ha et helsevesen med kompetanse på å stille denne diagnosen, men dessverre så har vi så altfor få med kompetanse på hvordan det er å leve med diagnosen.
Å få stilt en diagnose er viktig for da vet man hva man har å forholde seg til ( stort sett). Så kommer dagene etterpå. Hvordan leve med denne diagnosen? For man skal vel leve etter man er blitt diagnostisert og ikke bare være en del av en statistikk?
Bjarne Håkon Hanssen lanserte samhandlingsreformen med brask og bram…så ble det stille.
Litt merkelig at statsråder uten evne til å samhandle skal utarbeide noe sånt, tenkte jeg.
Men samhandling skal det bli. Tror du 1. og 2. linjetjenesten vil klare å samhandle?
Jeg tenker at for å kunne sørge for optimal livskvalitet for mennesker som trenger hjelp fra det offentlige, så er forutsetningene at man kan samhandle på tvers av etater. Men de færreste har vel sett dette fungere i praksis. Mest sannsynlig for at det handler om økonomi.
Det er ikke mulig å gjøre god butikk av mennesker med behov for ytelse av det offentlige.
Tenk hvor fantastisk det kunne være om hjelpeapparatet i kommunene kunne sette personen i fokus?
Tenk hvis NAV, omsorgsetaten m.fl kunne samarbeide og finne ut hvordan de kunne legge til rette for at denne personen kunne ha et godt liv.
Men etter diagnosen så skjer det samme enten det gjelder barn, ungdom eller voksne. De blir overlatt til seg selv og deres pårørende må mase, søke, anke og bli behandlet som de var en klamp om foten på det offentlige.
Hva hjelper det med alle de fagre ordene når man ikke kan sette dem ut i livet?
Det er faktisk ikke vanskelig, det handler bare om vilje.
Vilje til å hjelpe.
Jeg tror ikke på Bjarne Håkons samhandlingsreform. Til det er systemet med deres ansatte for lite brukervennlige.
av 25 lesere
